Artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 5 – mars 2017
Vi ser i dag stor variasjon i hvordan ulike forvaltere møter kravet om ansvarlige investeringer. Vi kan grovt sett dele tilnærmingen til bærekraftige eller etiske investeringer inn i tre ulike typer.
Den første kan vi kalle eksklusjonsmetoden. Forvalter støtter seg på en liste over selskaper som er involvert i aktivitet som av ulike grunner betraktes som uetiske eller ikke-bærekraftige. Ekskluderingslisten er ofte ekstern og denne tilnærmingen har derfor den fordelen at man ikke trenger å dedikere store ressurser internt til denne oppgaven. Dette er en attraktiv strategi for forvaltere som investerer i et stort antall selskaper, som ikke har et nært forhold til sine kunder eller som er spesielt sårbare for negativ omtale i media. Her er Statens Pensjonsfond Utland et godt eksempel, men dette gjelder også mange kommunale og private pensjonskasser og ikke minst passive indeksfond.
Svakheten ved denne tilnærmingen er at forvalter selv ikke opparbeider kompetanse til å vurdere ESG-risikoen (environment, social, governance) i hver enkelt investering. Det er enkelt å utelukke et selskap som selger tobakk eller klasevåpen, men det er mer krevende å vurdere om et selskap har gode retningslinjer og effektive prosedyrer på plass for å unngå korrupsjon, unngå at virksomheten skader miljøet eller for å sørge for at underleverandørene tilbyr gode arbeidsvilkår for sine arbeidere.
En alternativ tilnærming er å sette sammen fond eller investeringsmandat som utelukkende investerer i selskaper i industrier eller bransjer som vurderes som miljøvennlige eller etiske. Et eksempel er fond som utelukkende investerer i selskaper innen fornybar energi. Utfordringen med denne typen fond er at risikoen ofte blir høy da de gir konsentrert eksponering mot en gitt bransje eller industri. Hva selskapene driver med blir også viktigere enn hvor lønnsomme de er og hvilke konkurransefortrinn de har. For mange investorer blir nok disse fondene for smale for å utgjøre en stor del av en langsiktig diversifisert portefølje.
En tredje måte å tilnærme seg problemstillingen på er å integrere vurderingen av selskapers samfunnsansvar og eierstyring i selve investeringsanalysen. Selskaper som driver ansvarlig forventes også å være de som skaper mest verdier og således også høyest langsiktig avkastning for sine eiere. En ESG-analyse hører derfor med i analysen av et selskaps potensiale for verdiskaping. Vi i ODIN mener også at dette gir rom for mer nyanserte risikovurderinger og gir en mer dynamisk tilnærming til de etiske krav samfunnet til en hver tid stiller. Vi kombinerer denne tilnærmingen med etisk ekskludering av selskaper som produserer varer og tjenester som ikke er i samsvar med allment aksepterte etiske verdier.
Man kan argumentere at denne fremgangsmåten krever mer konsentrerte fond med et relativt fritt mandat som gir forvalter reel frihet til å utelukke selskaper som driver virksomheten sin på en måte som ikke er bærekraftig. Færre selskaper i fondet frigjør også tid og ressurser til å foreta analyser av ESG-risikoen i hvert enkelt selskap. Ressursbegrensinger vil alltid være en utfordring, men ved å støtte seg på en eller flere av de mange uavhengige analysemiljøene som spesialiserer seg på ESG-analyser vil man få god tilgang på informasjon man kan basere sin risikovurdering på.
Til syvende og sist er det kunden som bestemmer hvor mye vekt han eller hun legger på miljø- og samfunnsansvar i sitt investeringsvalg, men det er viktig at de som forvalter penger på vegne av andre spiller en proaktiv rolle i utformingen av en ansvarlig investeringsstrategi. På den måten er de best i stand til å tilby produkter som kombinerer god risikojustert avkastning med et solid miljø- og samfunnsansvar.