[vippy id=»6421″ width=»806″ height=»453″]

Fra vindusplassen i en American Airlines Embraer jet ser jeg ut over skydekket som delvis sprekker opp og viser landskapet under. Det er lørdag formiddag og det er Amerikas østkyst som passerer i revy. Jeg er på vei tilbake til Washington DC etter intensive dager i New York. En interessant uke i den amerikanske hovedstaden er snart over. Jeg har vært med på en studietur med fokus på amerikansk økonomi og politikk. Tidspunktet på reisen var godt planlagt da det er valg til kongressen den 4. november. Vi hadde flere interessante møter med tema økonomi og politikk.

I denne oppsummeringen fra studieturen velger jeg, på grunn av det forestående valget, å fokusere på den politiske situasjonen.

I år er det et mellomvalgsår, det betyr at det ikke er presidentvalg, men valg på alle plasser i Representanthuset og en tredjedel av plassene i Senatet. I tillegg skal det velges et visst antall delstatsguvernører og mange politikere på lokal og delstatsnivå.

Spenning i valget til senatet

Spenningen på tirsdag kommer til å være valget til Senatet. Her har demokratene majoritet i dag, men nå ser det ut som om republikanerne kan gå seirende ut. Den tredjedelen av plassene som skal velges på nytt nå er besatt med flest demokrater. Det er de som ble valgt for seks år siden, da Barack Obama ble valgt til USA:s 44:e president. Med den lave tilliten makteliten i Washington har i dag, blir det vanskelig for de sittende politikerne å bli gjenvalgt. I tillegg er jo Barack Obama demokrat, og hans popularitet er veldig lav. Dette hjelper absolutt ikke demokratenes kandidater i det kommende valget.

I Representantenes hus forventes det at republikanerne beholder flertallet. Dette betyr at Obama kan komme i den samme situasjonen som den Clinton var i de siste årene i Det Hvite Hus, hvor han hadde størstedelen av kongressen imot seg. Spørsmålet er da om Obama, som Clinton og Ronald Reagan, kommer til å akseptere og inngå kompromisser for å få ting gjennom og at han, som president, må ta føringen. Eller, om han vil lede en politikk som det ikke vil være flertall for i håp om at demokratene om to år kanskje tar tilbake makten i kongressen. Kort sagt: enten en pragmatisk holdning; eller en mer dogmatisk holdning.

Det amerikanske styresettet bygger på kompromisser og samarbeid. Det er ikke et parlamentarisk system, slik som vi har i de fleste europeiske land. I Norge styrer regjeringen så lenge den har tillit i Stortinget. (Eller så lenge den ikke har flertallet i Stortinget imot seg). I USA har man et system som bygger på maktdeling og som deler opp den føderale makten mellom Presidenten, Kongressen og Høyesterett (Supreme Court of the United States). Det kan ofte bety at Presidenten ikke har flertallet med seg i Kongressen. Det sier seg selv at da trengs det samarbeid og kompromisser for å få ting gjort.

Polarisert politisk kart

Jeg har fulgt amerikansk politikk i mange år, og det er lett å se at det er mer polarisert nå enn på mange år. Alle har hørt snakk om ”Tea Party-bevegelsen”. Den har vokst fram som en reaksjon på at Washington og de føderale tar mer og mer makt. Tea Party-bevegelsen framstår som helt uvillig til å inngå kompromisser. Bevegelsen finnes blant republikanerne, og de har i løpet av de siste ti årene vokst seg sterkere. Ved å engasjere seg i partiets nominasjonsprosesser får de ”sine” kandidater nominert, eller så overtaler de de mer moderate kandidatene til å tilpasse politikken sin for at de skal kunne bli nominert som det republikanske partiets kandidat.

Mindre kjent er det nok at også Demokratene har en fløy som er totalt uvillig til å kompromisse. De engasjerer seg også i nomineringsprosessene for å få kandidatene sine nominert eller i beste fall påvirke politikken med moderate demokrater. I det Demokratiske partiet er saker som, å ikke røre de store føderale systemene for pensjon og helsevesen, samt miljøspørsmål, som engasjerer denne ytterfløyen. Hos republikanerne er det som sagt motstand mot mer føderal innblanding og mot høyere skatt, samt at de forsvarer det de ser på som tradisjonelle kristne verdier. Dette koblet med en isolasjonistisk holdning til utenrikspolitikken, engasjerer Tea Party-bevegelsen.

Finn kompromiss på midten
Blir det slik at republikanerne vinner i både Representanthuset og i Senatet, får vi håpe at president Obama tar et lederansvar og følger eksemplet til sin framgangsrike forgjenger og partivenn, Bill Clinton. Clinton samlet kongressen på midten og fikk således utrettet mye, på tross av at hans parti ikke hadde flertall i kongressen. Dette burde også være mulig i dag, da det ikke er mer enn 20 prosent av republikanerne i Representanthuset som er Tea Party tilhengere. Dessuten begynner andre fløyer i det republikanske partiet å mobilisere mot Tea Party. Som eksempel på det har mektige forretningsinteresser greid å skaffe mer moderate kandidater til de republikanske nomineringene dette året.

Men det krever som sagt at Presidenten er villig til å ta lederansvar og finne kompromisser. Hittil har Obama vært en veldig ideologisk president, og ikke særlig kompromissvillig. Det kan fungere i et parlamentarisk system, men i det amerikanske er det vanskelig. Om to år er det presidentvalg, og det ligger derfor i begge partienes interesse å framstå som handlingskraftige og hardtarbeidende for å få fart på amerikansk økonomi og bremse arbeidsløsheten. Bill Clinton innså dette og spørsmålet er hvis Barack Obama kommer til å gjenta Clintons suksess?

Utsiktene for amerikansk økonomi er bedre enn det vi ser i andre deler av verden. Spørsmålet er om USA kommer til å være den vekstmotoren verden behøver akkurat nå? Det beror blant annet på om politikerne i Washington kan inngå kompromisser, bli enige og unngå samme bråk og usikkerhet som vi var vitne til i fjor. Det er derfor kongressvalget på tirsdag er så viktig – både for verdensøkonomien og for investorer verden over.