En mindre kjent, men egentlig vel så interessant side ved Keynes var hans egenskaper som kapitalforvalter. Allerede som ung student skrev han til en venn at han hadde lyst å lede eller drive et investeringsselskap «eller i det minste lure andre investorer».
Keynes ble nok litt mindre sikker på egne evner etterhvert. Han opplevde tidlig å tape store summer på både egne og andres vegne. Men hans intellekt gjorde at han likevel fikk viktige oppgaver for noen forsikringsselskaper og ikke minst ansvaret for King’s College-stiftelsen ved Cambridge-universitetet i Storbritannia.
Inn med aksjer
Da Keynes fikk hovedansvaret for stiftelsen i 1924, gjorde han noen ganske radikale endringer i porteføljene. Bankinnskudd forsvant og andelen eiendom/tomter ble redusert. Inn kom mye mer aksjer. Og selv om stiftelsen kjøpte og eide aksjer gjennom tidenes verste periode for aksjer, Den Store Depresjonen, leverte Keynes en årlig avkastning på 16 prosent over 25 år (Chambers, Dimson 2012).
Som på så mange andre områder var Keynes forut for sin tid også når det gjaldt investeringer. Han spredte aksjeinvesteringene på både mange selskaper og lokasjoner (lenge før Markowitz sin porteføljeteori i 1952). Og han så muligheter for meravkastning i verdiaksjer og små aksjer lenge før akademikere som Basu (1982) og Fama og French (1992) fant det samme.
Stiftelser er avhengig av løpende inntekter. Eiendom og obligasjoner er derfor gjerne de mest populære aktivaklassene. Men Keynes så at aksjer ga nesten samme løpende avkastning i form av utbytte, og at utbyttene i tillegg hadde en vekst fra investeringene som ble foretatt av fra det tilbakeholdte overskuddet.
Guruenes guru
Selv om Keynes ikke er særlig kjent for sin rolle som kapitalforvalter, har mange av ettertidens store forvaltere, Warren Buffett, George Soros og Yale-stiftelsens leder David Swensen, lånt mange av Keynes sine ideer.
En av de kanskje viktigste erkjennelsene til den normalt selvsikre og til tider arrogante Keynes, var hans dårlige evne til å time markedet:
«We have not proved able to take much advantage of a general systematic movement out of and into ordinary shares …at different phases of the trade cycle.”. … “As a result of these experiences I am clear that the idea of wholesale shifts is for various reasons impractical and indeed undesirable. Most of those who attempt it sell too late and buy too late, and do both too often, incurring heavy expenses and developing too unsettled and speculative a state of mind.»
På 1930-tallet snudde han derfor til å bli en såkalt “bottom up” aksjeplukker.
“As time goes on, I get more and more convinced that the right method in investment is to put fairly large sums into enterprises which one thinks one knows something about … there are seldom more than two or three enterprises at any given time in which I personally feel myself entitled to put full confidence.”
Sunt vett
Hvor bringer så dette oss? Jo, for det første er Keynes sine idéer like gyldige i dag som for 80 år siden. For det andre måtte han erfare alt selv i mangelen av all den forskningen vi har fått siden. For det tredje er dette helt i tråd med ODIN sin filosofi: Let etter de gode selskapene, ikke etter topper og bunner i markedene. Ha tro på disse selskapene ved å investere relativt mer i dem.
Hans erfaring med å forsøke å spå topper og bunner oppsummeres så glitrende i hans berømte advarsel om at «markedet kan forbli irrasjonelt lenger enn du kan holde deg solvent» (ulike versjoner og oversettelser eksisterer).
I tillegg til hans unike intellekt kan mye av suksessen til Keynes tilskrives langsiktigheten. Han så at stiftelser, som i teorien skal være evigvarende (Kings College-stiftelsen er fra 1441), bør og kan ha en stor aksjeandel.
Keynes’ intellekt og glitrende observasjoner er like aktuelle i dag som den gang han levde. Vi er likevel litt usikre på hvordan vi skal nyttiggjøre oss hans siste ord da han døde i 1946: «Jeg skulle ha drukket mer champagne».