Av: Senior porteføljeforvalter Nils Hast
I næringslivet er en krise som regel et entydig destruktivt fenomen forbundet med store kostnader. Men i politikken er den ofte en nødvendig mekanisme for å frembringe kompromisser og fremdrift i fastlåste situasjoner. Økt forståelse for krisens konstruktive betydning i politiske forhandlingsprosesser kan spare finansmarkedene for mye unødig frustrasjon og støy.
Politiske prosesser tar tid. I tillegg virker forhandlingene underveis ofte kaotiske og fastlåste. Forhandlingsutspill luftes i full offentlighet. Det er som regel steile fronter ettersom partene trenger å fremstå som innbitte beskyttere av sine velgeres interesser. Men det handler også om realpolitikk: Den tyske kansler Angela Merkel har etter sigende sagt at «Min makt er størst i minuttene før jeg signerer.» Ikke overraskende strekkes derfor ofte forhandlingene så langt som mulig, og det er gjerne ikke før i absolutt siste liten at partene kan annonsere et kompromiss som ingen er helt fornøyd med og hvor mye fortsatt gjenstår. Tilsynelatende kommer man aldri frem til en endelig løsning.
I lys av dette er det ikke så underlig at mange i finansmarkedene lar seg frustrere, forvirre og bekymre av politiske forhandlingsprosesser. I finans og næringslivet fortoner forhandlinger seg som regel svært annerledes. Viktigste forskjell er kanskje at prosessene er lukkede og mer avgrenset i omfang, og dermed kan fremstå utad som mer velordnede. Avklart eierskap bidrar også til å gjøre forhandlingsprosessen enklere og mer rasjonell.
Det er også en annen svært viktig forskjell: Når et selskap havner i en krise er dette entydig negativt for alle parter og signaliserer ofte slutten på selskapet slik man kjenner det. Men slik er det ikke i politikken. Her er faktisk kriser helt nødvendige for å oppnå konstruktive endringer og fremdrift.
Grunnen til det er at alle politikere har politisk gjeld til sterke særinteresser (velgergrupper, partiorganisasjoner, lobbyinteresser) som har bidratt til deres maktposisjon, og derfor trenger de svært sterke grunner til å avvike fra tidligere standpunkter og politiske løfter, og ofre noen av sine velgeres særinteresser for et felles gode. En tilsynelatende eksistensiell krise der alle må ofre noe er i slike tilfeller «just vad som behövs», som vi sier i Sverige. Krisen gir alle parter en troverdig forklaring på hvorfor de var nødt til å inngå kompromiss.
Vi har siden finanskrisen 2008 vært inne i en periode der resultatet av vanskelige politiske prosesser har vært avgjørende innputt for finansmarkedenes fremtidsforventninger. Men finansmarkedets behov for avklaringer og tydelig retning har kollidert kraftig med politikernes modus operandi.
Det er i denne sammenhengen interessant å merke seg kontrasten fra siste kvartal 2012 i finansmarkedenes hovedsakelig positive reaksjoner på det lukkede og tilsynelatende velordnede kinesiske lederskiftet versus markedets uro, bekymring og frustrasjon over de åpne politiske prosessene i tilknytning til et europeisk banktilsyn og den såkalte Fiscal Cliff i amerikansk politikk.
Som nevnt innledningsvis tar politiske prosesser tid, og de nevnte uroskaperne tar vi dessverre med oss inn i 2013. Men dersom flere blir seg bevisste på og forlikte med hvordan åpne politiske prosesser forløper vil trolig uroen og frustrasjonen bli noe mindre fremtredende og vi vil alle bli spart for mye støy.