På innsiden av Brussel: Slik tolker vi signalene fra EU

Det gir alltid nye perspektiver å besøke Brussel. Ting som kan virke uklare i mediene, faller ofte på plass når man faktisk snakker med de som utformer regelverkene. I løpet av reisen fikk vi bekreftet det vi lenge har trodd: Grunnmuren i den europeiske klimapolitikken står støtt, men selve gjennomføringen og tempoet er mer komplekst for oss investorer enn det kan se ut som ved første øyekast.

En av de mest konkrete nyhetene er at EU-kommisjonen legger frem sin gjennomgang av ETS (Emissions Trading System – EUs kvotehandelssystem) i juli 2026. Det hele tar utgangspunkt i det politiske målet om å kutte utslippene med 90 prosent innen 2040. Dette er ikke snakk om å starte klimapolitikken på nytt, men heller å finjustere de verktøyene man allerede har.

Gratiskvoter skal fases ut etter hvert som CBAM (Carbon Border Adjustment Mechanism – EUs karbongrensejusteringsmekanisme) rulles ut i de ulike sektorene, selv om det fortsatt diskuteres nøyaktig hvor fort det skal gå. Karbonkreditter og løsninger for å fjerne CO2 permanent får også en tydeligere plass i ETS-rammeverket. I tillegg kan ordningen bli utvidet – både plast og kjemikalier nevnes som mulige fremtidige sektorer som kan bli inkludert.

For oss investorer er det likevel en hake her: ETS risikerer faktisk å straffe de som er tidlig ute. Selskaper som allerede har tatt regningen for å legge om til grønnere drift, ender opp med doble kostnader. De har både investert i selve omstillingen, og må samtidig konkurrere mot aktører som ikke har gjort det ennå. Vi har dessverre mange slike selskaper her i Norden, og dette er en strukturell utfordring vi må være bevisste på når vi vurderer omstillingsplanene til selskapene i porteføljen vår.

Kommisjonens representanter var tydelige: CBAM (karbongrensejusteringsmekanismen) og ETS er to sider av samme sak – endringer i det ene systemet speiles i det andre. Den første CBAM-deklarasjonen skjer i slutten av september 2027. Fram til da er importdataene begrensede, men handelsflyten påvirkes allerede nå.

For selskaper innen stål, aluminium og sement er dette operasjonelt relevant. Nedstrømsprodukter inkluderes sannsynligvis i 2027–2028. Vi ser på CBAM-eksponeringen hos porteføljeselskaper som en parameter vi må følge tettere.

Det er bred enighet i Brussel: Det er strømnettet og trege konsesjonsprosesser som bremser energiomstillingen mest akkurat nå. Dette hører vi uansett om vi snakker med WindEurope (bransjeorganisasjonen for vindkraft), EIB (Den europeiske investeringsbank) eller DG Clima (EU-kommisjonens avdeling for klimaspørsmål). Folk vil ha vindkraft, men infrastrukturen klarer rett og slett ikke å holde følge.

WindEurope påpekte at EU risikerer å bomme kraftig på kapasitetsmålene for 2030. Sverige ble trukket frem som et eksempel på et marked i motbakke, blant annet fordi de har trukket seg ut av det nordeuropeiske havenergisamarbeidet. Samtidig ser vi at EIB har tredoblet utlånene sine til strømnett de siste årene. Nett og energilagring er nå de segmentene som vokser aller raskest i porteføljen deres.

Elektrifisering handler egentlig ikke om teknologi lenger – det handler om å få tillatelser og nok ledninger i bakken. Selskaper som er avhengige av å koble seg på nettet for å vokse, må vi i Odin derfor se ekstra nøye på.

En av ukens tydeligste trender var hvor fort forsvarsfinansieringen endrer seg. Med SAFE-instrumentet (et finansieringsverktøy for strategiske investeringer) på 150 milliarder euro, et utvidet mandat for EIB til å finansiere både sivil- og militær infrastruktur, og bedre tilgang til kapital for private fond, ser vi at pengestrømmene i Europa endrer retning.

At EU-kommisjonen nå aktivt fjerner hindringer for forsvarsinvesteringer, er et skikkelig taktskifte fra bare noen år tilbake. Dette påvirker flere av selskapene våre som opererer i skjæringspunktet mellom vanlig industri og forsvar.

Møtet med EFRAG (European Financial Reporting Advisory Group) ga oss svar på noe mange av selskapene våre lurer på: Hva skjer med ESRS (European Sustainability Reporting Standards)? Rammeverket ligger fast, men det har blitt forenklet med færre datapunkter. VSME-standarden (rapporteringsstandard for små og mellomstore bedrifter) betyr i praksis at selv selskaper som ikke direkte treffes av CSRD (Corporate Sustainability Reporting Directive – EUs direktiv for bærekraftsrapportering), må begynne å rapportere fordi kundene deres krever det.

En setning som virkelig bet seg fast var: "In steady states the impacts will be risks." Det oppsummerer konseptet om "dobbel vesentlighet" veldig godt: Klimapåvirkning og klimarisiko er i det lange løp to sider av samme sak.

Fra Euromines (bransjeorganisasjonen for europeisk gruveindustri) og Kommisjonen var budskapet klart: Det å ha kontroll på egne råmaterialer er nå et spørsmål om sikkerhet, ikke bare miljø. CRMA (Critical Raw Materials Act – forordningen om kritiske råmaterialer) reiser spørsmålet om hvor selvforsynte EU må være, uten at noen har det helt nøyaktige svaret ennå.

En stor nøtt gjenstår: Så lenge helt nye materialer er billigere enn gjenbrukte, stopper de sirkulære forretningsmodellene opp. Her må regelverket skape de rette gulrøttene. Dette er noe som treffer selskapene vi følger innen gjenvinning og ressurseffektivitet rett i kjernen.

Møtet med Norrsken Brussels var kanskje det mest tankevekkende denne uken, ikke siden det ga enkle svar, men fordi de stilte de helt spørsmålene.

Til tross for press fra både USA og Kina, er beskjeden tydelig: EUs grønne agenda skrotes ikke. Det finnes lobbyister som prøver seg fra andre siden av Atlanterhavet, men 2030- og 2040-målene er nå inkludert inn i så mange regelverk at de ikke lar seg fjerne med et enkelt grep.

Det virkelige problemet er at Europa er for dårlige til å få prosjekter fra tegnebrettet til selve investeringen. Ambisjonene og innovasjonen er der, men nesten ingenting når frem til målstreken for finansiering. Sammenligner man med USA og Kina er forskjellen stor: De har kanskje færre prosjekter totalt, men de som starter, de starter for alvor.

Et tall illustrerer dette veldig godt: EUs innovasjonsfond – som finansieres av ETS-inntekter (EUs kvotehandelssystem) og har titalls milliarder euro klare til industriell omstilling – har ifølge en gjennomgang fra Den europeiske revisjonsretten hittil bare betalt ut et par prosent av de tildelte midlene til faktiske prosjekter. Pengene er der, men kapasiteten til å sette de i arbeid er flaskehalsen.

Europas styrke er rettssikkerhet ("rule of law") og en kultur for kvalitet. Svakheten er evnen til å skalere opp. En observasjon som sitter igjen etter uken er: 'Europa skal ikke kopiere USA eller Kina. EU bør heller se på seg selv.' Forutsigbare spilleregler er Europas virkelige konkurransefortrinn – og det er nettopp et slikt miljø som skaper gode forutsetninger for selskapene vi investerer i på lang sikt.

Reisen bekreftet at EUs klima- og industripolitikk peker i en retning som er god for selskaper med solide omstillingsplaner og sterke markedsposisjoner. Samtidig er risiko rundt implementering- treg saksbehandling, et strømnett som har behov for utbygging og geopolitisk uro er risikoer vi må vurdere for hvert enkelt selskap.

Som aktive eiere i selskaper som vi har tro kan skape langsiktig verdiskapning. Da må vi forstå de politiske og regulatoriske landskapet de opererer i – ikke bare i dag, men i mange år fremover.