Vi tror man må erkjenne at vi må leve med høyere renter og høyere inflasjon enn hva vi har vært vant med de siste 15-20 årene. I et slikt klima vil man ikke i samme grad bli belønnet for å ta veldig høy risiko.

Børsutviklingen i april

Måneden var preget av renteoppgang og fall på de fleste børser. For første gang på lenge var det amerikanske IT aksjer som sto for mye av fallet på børsene. Flere av «Magnificent seven» falt i april, og den IT tunge Nasdaq indeksen i USA endte måneden med en nedgang på over 3 %. I løpet av måneden kom det flere tall som bekrefter en trend vi har sett i hele år. Inflasjonen er overaskende høy, og veksten i de fleste økonomier er bedre enn det man fryktet. Dette har ført til at forventningen om rentekutt har blitt betydelig redusert, samtidig som vi ser at lange renter stiger. Rentemarkedet er i ferd med å ta inn over seg at det kanskje ikke blir mange rentekutt fra sentralbankene i år.

Renteoppgangen har ført til et lite skifte i markedet der dyre selskaper med stort vekstpotensial ikke lenger er like populære som de var tidligere i år. Dette ser man først og fremst på utviklingen i de store amerikanske IT aksjene som har falt betydelig de siste ukene. Det er større appetitt for mer sykliske- og verdiselskaper, som energiaksjer. Oslo Børs hadde en god måned i april, mye takket være oppgangen i energirelaterte aksjer.

Verden blir ikke alltid den samme.

Så langt i år er de store overraskelsene i markedet at inflasjonen og rentene holder seg høye. I fjor høst var forventningen at inflasjonen skulle betydelig ned og at rentene skulle følge etter. Markedet har ofte en tendens til å tro at man alltid skal tilbake til det man oppfatter som «normalt». De siste 15 årene har det «normale» vært lav inflasjon og enda lavere renter. Men det er ikke alltid at verden går tilbake til slik den var. Ofte er det strukturelle endringer som gjør at rammevilkårene og markedene forandrer seg mer permanent. Inflasjon og renter er to eksempler på at man undervurderer de strukturelle endringene som har skjedd de siste årene. Inflasjonen ble «borte» utover 80 og 90-tallet. Dette skyldtes i stor grad tre strukturelle forhold. Det første var de enorme investeringene i ny teknologi som gjorde at selskapene ble langt mer produktive, og kunne senke prisen på mye av det de produserte (på 90-tallet måtte man betale nesten en månedslønn for en TV). Det andre var effekten av globaliseringen, og spesielt Kinas inntreden i WTO. Plutselig fikk man tilgang på veldig billig arbeidskraft som hadde samme effekt på inflasjonen som IT revolusjonen. I tillegg hadde man i de fleste land, med unntak av Japan, en gunstig demografi i befolkningen.

Det kom flere unge mennesker inn i arbeidsmarkedet enn det gikk ut som pensjonister. Disse effektene er nå borte og delvis reversert gjennom den endrede geopolitiske situasjonen. Den eneste måten å få bukt på inflasjonen nå er sannsynligvis ved å holde rentene høyere enn de har vært på lenge. Vi må nok belage oss på en periode med både høyere inflasjonen og renter. Geopolitisk blir heller ikke verden slik den har vært de siste 30 årene. Trenden med outsourching og stadig billigere produksjon er delvis reversert. Nå har sikkerhet og politiske hensyn blitt viktige parametere som må hensyntas, ikke bare lønnsomhet og avkastning.

Disse endringene vil få en rekke implikasjoner for både økonomien og finansmarkedene. De siste 15 årene har investorene blitt belønnet for å ta høy risiko. Myndigheter og sentralbanker har hele tiden vært villige til å «støtte» markedet og selskapene med å senke rentene og trykke penger. Jeg tror ikke vi kommer til å oppleve 0 % renter og gigantisk pengetrykking neste gang økonomien og markedene blir svake. Det betyr at både selskaper og investorer i større grad må stå «til ansvar» for altfor høy risiko. Selskaper som tar på seg for mye gjeld vil få det langt vanskeligere. Selskaper som ikke har en posisjon som gjør at de kan øke prisene sine vil også bli mindre attraktive. Med høyere renter vil også altfor dyre selskaper bli dårlige investeringer.

I ODIN er vi opptatt av å ta kalkulert risiko, der vi er veldig opptatt av hva som kan gå galt med en investering. Det er bedre å gå glipp av noen muligheter enn å ta store sjanser som kan føre til permanente tap. I det klimaet som har vært på børsene de siste 15 årene hvor kapital har vært uvanlig lett tilgjengelig og billig, tror vi at fokus på risiko har fått for lite oppmerksomhet. Kanskje vil vår tilnærming betale seg mer fremover, i et marked som i større grad vil straffe både selskaper og investorer som tar for høy risiko. Gjør man feil, eller tar for mye risiko, kan man ikke lenger regne med å bli «reddet» av en uendelig strøm av stimulitiltak. Da blir de solide og stabile selskapene med sterke og robuste posisjoner kanskje vinnerne fremover.